UKE 2: kronisk hevede øyenbryn

Veggbilde inne på La Restinga.

Nesten tre uker har gått og Iquitos er fremdeles like mystisk. Min mest vante følelse om dagen tror jeg må være overraskelse - i jungelen er det meste fremdeles pussig og annerledes. Her i byen kan du kjøpe skilpaddeføtter til suppa di på markedet eller en glasscola på litersflaske, du kan få en mango i hodet hvis du går under feil tre, og mens du romsterer rundt i veska di for å finne solbrillene kan du bli overrasket av en flomskur som etterlater deg med sjokkskader og et sterkt behov for en håndduk. Du kan også støte på sommerfugler på størrelse med helikoptre og edderkopper som er store nok til å stirre deg inn i øynene. På mange vis virker atmosfæren i denne byen mer velkjent enn feks Lima, ettersom det er så internasjonalt her. Men folkene er bare inventaret i Iquitos. Vi er i jungelen, og Regnskogen har alltid siste ordet.
Her er noen bilder fra byen, som etterlyst. Se og nyt!

Tilfeldig snapshot fra en gate i Iquitos. Nei, jeg kødder ikke.
Der asfalten slutter, begynner jungelen...

Godterifargede hus. Hele byen ser ut som sukkertøy!

Gata vi bor i.

Inne på La Restinga.

Belen. Dette er fra gata som Ragnhild jobber i, men min ser ganske lik ut.

Hagekos på verandaen i Belen. Dette er huset
til den ene jenta i min sektor. De har verdens kuleste
trapp opp til verandaen: det første trinnet er en kano
som ligger på magen og venter på at elva skal stige.

Kidsa i gruppa mi lager sceneeffekter til filminnspilling.
Denne plakaten og de søte, rare dyrene på bildet
under er til et fiktivt bursdagsselskap
Åjada. Actionfilm ja!  

IQUITOS: av lat.: sauna/badstue/smelteovn.

Creo en ti: "jeg tror paa deg". Motto og veggdekorasjon
utenpaa huset til La Restinga

Ragnhild og jeg ble varmt mottatt da vi ankom Iquitos forrige søndag formiddag. Faktisk så varmt at vi trodde vi skulle dø... Siden da har været vært litt mer samarbeidsvillig et par av dagene og holdt seg under 30 grader – godt for to nordboere som bare har pakket feil klær for dette klimaet!


Vi hadde mandag fri til å komme oss litt i orden i leiligheten vår, pakke ut og handle inn ting. Vi trasket rundt i byen og konstaterte ganske fort at Iquitos er en nyyyydelig by. Her kan vi trives! Alt er skjevt, fargerikt og jungelby-idyllisk. Det er nesten ikke biler her, bare mopeder og en bråte moto-taxier (moped med tre hjul, baksete og overbygg!). Ikke så rart, for den lengste strekningen du kan kjøre fra Iquitos er 10 mil – til nabobyen Natua. Etter det er det bare jungel i alle retninger. Ragnhild og jeg befinner oss altså på ei bittelita øy av sivilisasjon midt i Amazonas...


Første dag på La Restinga (prosjektet vi skal jobbe for) var i går. Kontoret/hovedkvarteret er et hus sentralt i Iquitos som fungerer som ungdomsklubb/kulturhus og base for de ansatte og frivillige i prosjektet. Her er det aktivitet hele dagen, så godt som 7 dager i uka. Jeg følte meg snart ganske hjemme der, for huset ser overraskende mye ut som regnskogens svar på Strykejernet (kunstskolen jeg gikk på i Oslo)! Likheten strekker seg også til menneskene på La Restinga, for huset er fullt av kunstinteresserte ungdommer og idealistiske, sandalbeskodde frivillige fra mange kanter av kloden. Iquitos er en by med et snev av hippie over seg.


La Restinga jobber hovedsaklig med to prosjekter: ett som heter Aula Móvil og ett som heter Crea Belén, hvor Ragnhild og jeg skal jobbe. Crea Belén jobber med barn, ungdommer og mødre i den store, fattige bydelen Belén i utkanten av Iquitos. Belén sliter med med mange fattigdomsrelaterte problemer som for eksempel alkoholisme, rusmisbruk, vold, seksuelle overgrep, høy barnedødelighet og hygienerelaterte sykdommer på grunn av mangel på tjenester som rent drikkevann, kloakk og søppeltømming. Belén ligger i tillegg på et område av byen som er så lavt at det oversvømmes av elva i regntiden – da stiger vannet et par meter slik at alle gatene blir til kanaler, moto-taxiene byttes ut med kanoer, og familiene må flytte opp i andre etasje av husene sine!


Det blir spennende å komme skikkelig i gang med arbeidet. Enn så lenge er spansken et ganske stort hinder for meg, kanskje spesielt når jeg jobber med de yngste barna. Men som mine nye kolleger stadig sier: «poco a poco», som direkte oversatt betyr "litt og litt". Eller, som vi gjerne sier i Norge, og som jeg stadig sier til meg selv: "én dag av gangen"...

Droemmefanger

Veggmaleri inne paa La Restinga