 |
| Creo en ti: "jeg tror paa deg". Motto og veggdekorasjon utenpaa huset til La Restinga |
Vi hadde mandag fri til å komme oss litt i orden i leiligheten vår, pakke ut og handle inn ting. Vi trasket rundt i byen og konstaterte ganske fort at Iquitos er en nyyyydelig by. Her kan vi trives! Alt er skjevt, fargerikt og jungelby-idyllisk. Det er nesten ikke biler her, bare mopeder og en bråte moto-taxier (moped med tre hjul, baksete og overbygg!). Ikke så rart, for den lengste strekningen du kan kjøre fra Iquitos er 10 mil – til nabobyen Natua. Etter det er det bare jungel i alle retninger. Ragnhild og jeg befinner oss altså på ei bittelita øy av sivilisasjon midt i Amazonas...
Første dag på La Restinga (prosjektet vi skal jobbe for) var i går. Kontoret/hovedkvarteret er et hus sentralt i Iquitos som fungerer som ungdomsklubb/kulturhus og base for de ansatte og frivillige i prosjektet. Her er det aktivitet hele dagen, så godt som 7 dager i uka. Jeg følte meg snart ganske hjemme der, for huset ser overraskende mye ut som regnskogens svar på Strykejernet (kunstskolen jeg gikk på i Oslo)! Likheten strekker seg også til menneskene på La Restinga, for huset er fullt av kunstinteresserte ungdommer og idealistiske, sandalbeskodde frivillige fra mange kanter av kloden. Iquitos er en by med et snev av hippie over seg.
La Restinga jobber hovedsaklig med to prosjekter: ett som heter Aula Móvil og ett som heter Crea Belén, hvor Ragnhild og jeg skal jobbe. Crea Belén jobber med barn, ungdommer og mødre i den store, fattige bydelen Belén i utkanten av Iquitos. Belén sliter med med mange fattigdomsrelaterte problemer som for eksempel alkoholisme, rusmisbruk, vold, seksuelle overgrep, høy barnedødelighet og hygienerelaterte sykdommer på grunn av mangel på tjenester som rent drikkevann, kloakk og søppeltømming. Belén ligger i tillegg på et område av byen som er så lavt at det oversvømmes av elva i regntiden – da stiger vannet et par meter slik at alle gatene blir til kanaler, moto-taxiene byttes ut med kanoer, og familiene må flytte opp i andre etasje av husene sine!
Det blir spennende å komme skikkelig i gang med arbeidet. Enn så lenge er spansken et ganske stort hinder for meg, kanskje spesielt når jeg jobber med de yngste barna. Men som mine nye kolleger stadig sier: «poco a poco», som direkte oversatt betyr "litt og litt". Eller, som vi gjerne sier i Norge, og som jeg stadig sier til meg selv: "én dag av gangen"...
 |
| Droemmefanger |
 |
| Veggmaleri inne paa La Restinga |
så morro å hør at dokker har komme i gang! spansken kommer ettehvert vettu, du kommer t å bli en legendary racer etterhvert ;) Hehe, tenk at dæm har et lite "strykehjern" i Iquitos, sånne samfunn følge etter dæ marit! kos dæ videre! ps. savne dæ her i kalde oslo :*
SvarSlettSå fint med Strykejernet i regnskogen! Skjevt og fargerikt er bra, Oslo skulle vært mer sånn. Lenge leve hippie!
SvarSlettLykke til med varmen og spansken og arbeidet, det høres kjempespennende ut!
Hvor lenge skal du egentlig være i Peru?
Klem fra Vero i november-Oslo
Dette høres helt fantastisk ut Marit! Jeg får så lyst til å ta første fly ned og besøke deg!! Ser du, innlegget får meg til å uttrykke meg på en romatisk og gammeldags måte ;)
SvarSlettHola, chicas! Jeg savner dere masse, spesielt naar jeg tenker paa at dere er sammen i Oslo og koser dere uten meg;) Naar det gjelder fenomenet vinter, begynner jeg aa tro at hele greia bare er en myte eller et eventyr. Jeg kan ikke en gang forestille meg aa vaere ikke svett.. Drikk en kakao for meg!
SvarSlettSå bra at du finner deg til rette i Iquitos! Jeg liker veldig godt måten du skriver på, det er spennende å følge med på. Lykke til videre, ikke minst med språket, så sees vi til våren. :) Klem fra Kristina.
SvarSlett