 |
| Velkommen ut i stua! |
Mitt forrige blogginnlegg viste seg å være utrolig profetisk, særlig kommentaren skarp sving forut. Veien har tatt et par svært skarpe svinger for Ragnhild og meg siden vi var på midtveisseminar i Lima. På grunn av dengufeber-epidemien i Iquitos ble det betsemt at vi burde finne et annet sted å bo og jobbe resten av oppholdet vårt, og uten mer om og men tryllet Strømmestiftelsen (organisasjonen vi jobber for) fram en ny arbeidsplass til oss. Jeg dro på en kjapp 24-timers tur til Iquitos for å pakke sakene til Ragnhild, for som tidligere offer for de ekle dengue-myggene får hun nemlig ikke lov til å sette sin fot i den byen før epidemien er over. Det var rart for oss begge å omstille hjernene våre. Her i Peru, hvor alt er pussig og annerledes, var Iquitos det eneste stedet som begynte å bli velkjent. Vi hadde en jobb, en leilighet, venner, yndlingssteder å henge i byen, et hverdagsliv, planer vi ikke hadde fått gjennomført. Nå, to måneder før vi skal hjem til Norge, har vi begynt på nytt.
Fra vårt mygginfiserte jungelhjem har vi reist til fjellene. Vi er i Huancayo, en by på over 3000 meters høyde, noen timer øst for Lima. Denne byen er en annen verden. I Iquitos er det regnskog, klimaet er tropisk, det er alltid vanvittig varmt og fuktig, vi hadde mangotrær i gata vår, du kunne bade i elvene og dra på stranda. I Iquitos er det bestandig sommer. Lima, som ligger på kysten, har også sommer nå. Der er det ca 25 grader og sol – folk spiser lunsj på uterestauranter, går i shorts, nyter byen sin, gjør sommerting. Huancayo, som ligger 6 timer øst for Lima, har vinter.
Vi kom hit onsdag for en og en halv uke siden, groggy etter nattbussen og svimeslått av høyden. De første par dagene ble vi andpustne av å pusse tennene, og klimaforskjellen virket nesten uoverkommelig. Men trønderen i meg har kommet fram. 10 grader og regn? Pøh. Det er i alle fall ikke 0 grader og sludd...
Jeg kjenner ikke byen vår så godt enda, for siden ankomsten har jeg stort sett holdt senga på grunn av et et hissig magevirus. Men etter et par turer på sykehus, mye dulling fra sjefene våre og Ragnhild, en antibiotikakur og litervis av en lokal magisk urtete fra fjellene, er jeg god igjen. Første arbeidsdag var i går, og jeg gleder meg til å jobbe mer. Prosjektet vårt heter Niños del Futuro (fremtidens barn), og jobber med barn ca i alderen 6-13 år. De jobber på to steder i byen, tre dager i uka på hvert sted, og tilbyr ekstraundervisning i skolefag, leksehjelp, aktiviteter og leker. Vi som jobber som frivillige skal få være med å legge opp program for hvilke aktiviteter og leker vi kan ha med barna, og vi skal også være ansvarlige for gjennomføringen. Det tror jeg blir en morsom jobb! Det er tre nederlandske jenter i Niños del Futuro som også jobber som frivillige, så Ragnhild og jeg har godt selskap.
To av jentene bor i samme hus som oss. Og dette huset er galskap. Planløsningen er labyrintisk, og jeg for min del, klarer for eksempel ikke å bestemme meg for om Ragnhild og jeg bor i andre eller tredje etasje. Det bor masse mennesker her, men vi ser dem nesten aldri, bortsett fra våre nederlandske venninner. Huset tilhører en gammel peruansk dame, og det vises; kitsch-faktoren er helt vanvittig. Hver morgen våkner jeg til et gullinnrammet bilde av to tykke små engler i sepiafargede skyer som nusser hverandre. Jeg tror jeg kan komme til å trives i dette huset. Og i forhold til Ragnhilds og min ettroms leilighet i Iquitos (populært referert til som Hermetikkboksen), bor vi nå i et palass. Vi har et kjøkken! Vi har et bad! Vi har en stue! Vi er heldige.
Jeg legger ved noen bilder av vårt nye palass og vår nye arbeidsplass. Mer kommer senere. Over og ut!
 |
| Tror eierinnen av huset vi bor i har avlagt et kurs i Kitsch.. |
 |
| I rest my case... |
 |
| Stua. Er den ute eller inne? Tja.. Det er oppe for diskusjon... |
 |
| Dag 1: origami-bretting hos Niños del Futuro. |
