Sirkelen er sluttet: Ragnhild og jeg er tilbake i Iquitos! Vi reiste fra Huancayo for en uke siden etter å ha tatt avskjed med både kolleger, barn og nyervervede venner. Det var ikke lange stunden vi bodde i Huancayo, og for min del rakk jeg aldri å bli helt kjent med den byen. Jungelvant som jeg var, føltes fjellene som en helt annen verden, og da vi kom dit i februar var det bare å brette opp ermene og begynne helt på nytt. Men her jeg nå sitter på min gamle seng i vår kjære Hermetikkboks (av en leilighet) i Iquitos, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg er storfornøyd med at jungelmyggen jagde oss avgårde til Huancayo. Vi har sett to så vanvittig forskjellige sider av dette landet, og fått kjenne de interne kulturforskjellene på kroppen. Ragnhild er og blir en ihuga Iquitos-patriot, men jeg tror faktisk jeg ble ganske forelska i fjellene også.
Kanskje har det mye med jobben å gjøre. Niños del Futuro var en kjempefin arbeidsplass, og det var godt å endelig være såpass flink i spansk at det gikk an å få (og ta) mer ansvar på jobben. Den siste måneden i Huancayo var veldig fin, både på grunn av jobben og på grunn av våren som plutselig kom. Vi hadde avskjedskalas for kollegene våre med kaker, kaffe, brus, gaveoverrekkelser og faktisk en aldri så liten tale eller to. Kidsa hadde laget verdens aller mest imponerende innslag som varierte fra poesiopplesning (selvfølgelig dedikert til Ragnhild og meg), sangsnutter og spontane taler..! Vi var ganske målløse. Aldri i livet om jeg ville ha holdt en tale til noen da jeg var ti år! Alt i alt var det en fin avslutning. Og det var ikke trist å reise – jeg var klar for neste kapittel. Kanskje blir jeg trist senere. Vi trøndere er visst sånn, har jeg hørt; vi må alltid tenke oss om en lang stund før vi skjønner hva vi føler. Kanskje er det sant.
I mellomtiden rusler livet avgårde omtrent som normalt her i Iquitos. I de urbane strøkene av byen, vel og merke. I de lavtliggende utkantområdene, som Belen, er hverdagen blitt snudd på hodet siden sist jeg var her i januar. Elva har steget uvanlig mye i år, noen steder så mye som tre meter. Ikke alle familiene kan lenger gå tørrskodde omkring i sin egen stue, men må bygge plankeganger og i noen tilfeller, ekstra gulv, for å kunne bo i husene sine. De fleste er likevel trygge for vannet, om ikke elva stiger enda mer.
Jeg ble med på jobb i min gamle sektor en dag i forrige uke, og mens vi padlet dit (!!) i en taxi-kano, var det vanvittig rart å plutselig befinne seg i øyenhøyde med folk som satt og spiste middag i det jeg var vant til å tenke på som tredjeetasje av husene deres. Det var merkelig å tenke på at under alle de meterne med vann lå gater vi hadde trasket bortover på vei til lokalet i Sektor 9, men også markedsplasser, fotballbaner, og ca to tredjedeler av de fleste husene vi passerte. Selve kanoturen var et lite eventyr i seg selv, ikke bare fordi det var mye å se på og livsviktig å følge med (dukke hodet under lave broer, passe opp for hushjørner, ikke bli slått ned av en åre, legge seg ned i båten når vi kjørte under stuegulvene til folk for å komme fortere fram til parallellgata), men fordi vi også måtte ta på oss rollen som improvisert skolebuss. Ikke alle barna i Sektor 9 bor nemlig sånn til at de kan komme seg tørrskodd til lokalet, for det finnes ingen broer der og bare noen få familier har egne kanoer. For å komme deg noe sted uten bro og uten kano må du derfor klatre fra hus til hus – eller svømme. Så vi kjørte en melkerute uten like, og hjulpet av et par av barna med hver sin lille kano, fikk vi samlet opp nesten alle de 30 ungene som deltar i Sektor 9. Vi ankom lokalet i en skvaldrete kano-karavane, og alle var vi tørre fra topp til tå!
Utenom at det har vært hyggelig å se igjen gamle venner og kolleger og å være med i Belen, har denne uka i Iquitos bare generelt vært helt herrrrlig! For en inspirert måte å avslutte eventyret vårt på! Jeg har gratulert meg selv for denne gode ideen flere ganger om dagen siden vi kom hit. Vi har vært innom alle våre yndlingssteder i byen, spist yndlingsmat, drukket yndlingsdrikker, og i det hele tatt koset oss noe helt vanvittig. Nå er det bare to dager igjen, og så er vi nok en gang på vei til Lima – for siste gang dennne gangen. Det er søndag, og torsdag er jeg hjemme i Norge igjen. Jeg skriver det, men jeg tror ikke noe på det...
En aveny under vann. Med kanoen parkert i innkjørslen. |
Hvor mange barn er det plass til i en kano før den synker? |
Turisters tidsfordriv nr. 1 i Iquitos: la tiden flyte forbi i en hengekøye i en trehytte, med solbriller på nesen og en bok på magen. |