TIDEN FLØY.

Hjemmelagd uro til julebasaren på La restinga.
Er jeg nå en ekspert på å brette origami-fugler?
Ja, det er jeg.

Tiden flyr. Denne måneden har både gått fort og kjempesakte. Det har gått fort fordi det virker som det nettopp var 1. desember, og det har gått sakte fordi tida vært stappfull. I denne byen der det meste går i et bedagelig tempo, bestemte tida seg plutselig for å utgjøre et unntak.

På La Restinga har vi hatt ferieavslutning i flere omganger. Først hadde vi avslutning med barna og ungdommene for noen uker siden. For ungdommene kulminerte året med den internasjonale HIV/AIDS-dagen, en begivenhet som alltid får mye oppmerksomhet i Iquitos. I år, etter flere uker med forberedelser, krasjet hele opplegget på at arrangørene ikke fikk strømmen til å funke der arrangementet skulle foregå. Ca 30 skuffede ungdommer måtte bare traske tilbake til Belen uten å ha fremført noe av det de hadde øvd på i to måneder. På kontoret var feriestemninga representert ved at regnskapet ble regnet på, evaluasjoner ble evaluert og rot ble ryddet. Vi fikk besøk fra hovedkontoret i Lima og sammen vurderte, kalkulerte, evaluerte, diskuterte, pønsket og planla de, innestengt på kontoret på La Restinga, i tre dager. Etter det var det bare én post igjen på programmet: lage tombola! Dette er noe de ansatte på La Restinga gjør hvert år – for å hygge seg, for å rydde, for å samle venner, og for å få litt hardt tiltrengte penger i kassa. Dette var forrige lørdag, og siden det har det vært ferie her i regnskogen.

Som mange av dere sikkert også vet, ble Ragnhild syk med Dengue-feber for noen uker siden. Ettersom vi har blitt innprentet at som utlendinger er små infeksjoner/virus etc. små onder som rammer alle og er fullstendig uunngåelig, tok vi ikke skrekken før det hadde gått ganske lang tid. Men da min compañera til sist ble så dårlig at hun så vidt kunne bevege seg eller snakke, skjønte vi at tiden var inne for drastiske tiltak. Pjusk, blek, grønn i trynet, koblet til et drypp og noen kilo lettere enn uka før, ble Ragnhild innlagt på sykehus, og der ble hun liggende i to døgn. Det gjorde susen, og etter det kunne Ragnhild litt etter litt gjenoppta sitt sosiale liv, jeg kunne slutte å bekymre meg, og ikke minst kunne jeg slutte å bekymre mine (og Ragnhilds) foreldre, som jeg flittig har stresset opp på nesten daglig basis de siste ukene. En lettelse for alle parter, med andre ord.

Siden onsdag 22. har vi hatt besøk av Nora og Emily, og sammen har vi vært turister i Iquitos. Etter flere uker med lite arbeid på La Restinga, mye sulling, flere sykehusbesøk, søvnløse netter og bekymring, var det utrolig deilig å få besøk av gode venner. Og akkurat tidsnok til jul! Julaften ble tilbrakt på terrassen til ei venninne, i hyggelig selskap og med den klassiske og uslåelig julete komboen veggis-lasagne og guacamole som julemiddag. Selv om peruanere feirer julaften omtrent som vi feirer nyttår i Norge (gi eller ta ca 50 grader i temperaturforskjell), var i det minste én ting smertelig velkjent: jeg spiste så mye at jeg nærmest trillet hjem i seng..

På onsdag snur jeg nesa nordover. Turen går til Piura på kysten, til fjellene og strendene i Nord-Peru. Jeg gleder meg masse! Kanskje blir mitt neste blogginnlegg skrevet fra dypet av en hengekøye i skyggen av et kokosnøttre på en strand i nord...

Inntil da: godt nyttår, kjære kjentfolk! Jeg savner dere masse!

For dere som ikke er helt stø i lesningen glasurskriftspråket, her står det: Feliz dia, Marit. Eller Grattis med
dagen, om du vil. Bursdagen min den 15. desember ble feiret med kake, venner, kolleger, varmt vær,
plaskregn, buldrende torden og lysende rosa jungellyn. En bursdagsfeiring til å huske..!

Kommer til å savne himmelen her. Noen ganger kan det gå fra skyfri himmel til sånn som dette på noen få minutter.

Fant en båt!

TROPISK FEBER.

Jeg tror ordet Regnskog-idyll er det ordet jeg har brukt oftest i løpet av denne måneden for å beskrive Iquitos for alle dere som aldri har vært her. Og eventyret fortsetter. Men, som alle vet, eventyr er ikke bare prinsesser og glassko, det er også hekser, troll og onde stemødre. Regnskogens onde stemor er en tropefeber som heter Dengue, og den kjerringa har vi nå fått ganske god kjennskap til. Ragnhild har vært sengeliggende i over en uke nå, men etter ei natt på observasjonsposten på sykehuset, krysser vi fingre og tær for at en ridder i hvit legefrakk skal komme galopperende og redde henne...

Når vi vet mer, kommer en ordentlig oppdatering fra livet vårt i Regnskogen. 

Til da: over og ut!

DESEMBERKOS CLASSIC

Til og med månen er annerledes i Iquitos.

Desember har ankommet! Og hva betyr desember? Gløgg, pepperkaker, skjerf, votter, eksamen, julebrus, Blåfjell, julemarked, snø, minusgrader, famile, peiskos.

Trodde jeg da. Men nei, jeg har blitt opplyst: desember er faktisk den tida på året da du må forte deg å nyte strandhenging før regntiden er et faktum og den store elveslangen Amazonas sluker strendene og først spytter dem ut igjen i april. Desember er tid for sommerfrie og for å planlegge det neste skoleåret, det er en måned der tempoet settes ned og kontorene tømmes. Jeg tilbrakte første søndag i advent på stranda, og romjula kommer mest sannsynlig til å finne meg i en hytte dypt inne i jungelen – på safari...

De siste ukene har gått fort, og Crea Belen tar juleferie på lørdag. Etter det blir Ragnhild og jeg kontorrotter i to uker, og deretter er det jammen sommerferie! Da får vi besøk av Nora og Emily og skal være turister i egen by. Blir stas!

Her kommer flere bilder. Ingen av dem er tatt av meg, for kameraet mitt har blitt stjålet! Men, bilder er bilder! 

Utsikt fra balkongen til lokalet jeg jobber i
i sektor 9 i Belen.

Nabo'n!

Her er det filmfestival på g i sektor 9.
Vi viste filmene som barna selv hadde laget,
og oppmøtet var ganske så imponerende!

Feliz Cumpleaños, Anke!
Feiret bursdagen til vår nye belgiske venninne
Anke med piknik og strandtur. Dette er
1. søndag i advent. Vi plasket og svømte i elva og
hadde svært lite julestemning...

På vei hjem fra stranda. Trasket bortover en
landevei midt i tjukkeste jungelen og tenkte:
wow, nå er jeg virkelig langt hjemmefra...

UKE 2: kronisk hevede øyenbryn

Veggbilde inne på La Restinga.

Nesten tre uker har gått og Iquitos er fremdeles like mystisk. Min mest vante følelse om dagen tror jeg må være overraskelse - i jungelen er det meste fremdeles pussig og annerledes. Her i byen kan du kjøpe skilpaddeføtter til suppa di på markedet eller en glasscola på litersflaske, du kan få en mango i hodet hvis du går under feil tre, og mens du romsterer rundt i veska di for å finne solbrillene kan du bli overrasket av en flomskur som etterlater deg med sjokkskader og et sterkt behov for en håndduk. Du kan også støte på sommerfugler på størrelse med helikoptre og edderkopper som er store nok til å stirre deg inn i øynene. På mange vis virker atmosfæren i denne byen mer velkjent enn feks Lima, ettersom det er så internasjonalt her. Men folkene er bare inventaret i Iquitos. Vi er i jungelen, og Regnskogen har alltid siste ordet.
Her er noen bilder fra byen, som etterlyst. Se og nyt!

Tilfeldig snapshot fra en gate i Iquitos. Nei, jeg kødder ikke.
Der asfalten slutter, begynner jungelen...

Godterifargede hus. Hele byen ser ut som sukkertøy!

Gata vi bor i.

Inne på La Restinga.

Belen. Dette er fra gata som Ragnhild jobber i, men min ser ganske lik ut.

Hagekos på verandaen i Belen. Dette er huset
til den ene jenta i min sektor. De har verdens kuleste
trapp opp til verandaen: det første trinnet er en kano
som ligger på magen og venter på at elva skal stige.

Kidsa i gruppa mi lager sceneeffekter til filminnspilling.
Denne plakaten og de søte, rare dyrene på bildet
under er til et fiktivt bursdagsselskap
Åjada. Actionfilm ja!  

IQUITOS: av lat.: sauna/badstue/smelteovn.

Creo en ti: "jeg tror paa deg". Motto og veggdekorasjon
utenpaa huset til La Restinga

Ragnhild og jeg ble varmt mottatt da vi ankom Iquitos forrige søndag formiddag. Faktisk så varmt at vi trodde vi skulle dø... Siden da har været vært litt mer samarbeidsvillig et par av dagene og holdt seg under 30 grader – godt for to nordboere som bare har pakket feil klær for dette klimaet!


Vi hadde mandag fri til å komme oss litt i orden i leiligheten vår, pakke ut og handle inn ting. Vi trasket rundt i byen og konstaterte ganske fort at Iquitos er en nyyyydelig by. Her kan vi trives! Alt er skjevt, fargerikt og jungelby-idyllisk. Det er nesten ikke biler her, bare mopeder og en bråte moto-taxier (moped med tre hjul, baksete og overbygg!). Ikke så rart, for den lengste strekningen du kan kjøre fra Iquitos er 10 mil – til nabobyen Natua. Etter det er det bare jungel i alle retninger. Ragnhild og jeg befinner oss altså på ei bittelita øy av sivilisasjon midt i Amazonas...


Første dag på La Restinga (prosjektet vi skal jobbe for) var i går. Kontoret/hovedkvarteret er et hus sentralt i Iquitos som fungerer som ungdomsklubb/kulturhus og base for de ansatte og frivillige i prosjektet. Her er det aktivitet hele dagen, så godt som 7 dager i uka. Jeg følte meg snart ganske hjemme der, for huset ser overraskende mye ut som regnskogens svar på Strykejernet (kunstskolen jeg gikk på i Oslo)! Likheten strekker seg også til menneskene på La Restinga, for huset er fullt av kunstinteresserte ungdommer og idealistiske, sandalbeskodde frivillige fra mange kanter av kloden. Iquitos er en by med et snev av hippie over seg.


La Restinga jobber hovedsaklig med to prosjekter: ett som heter Aula Móvil og ett som heter Crea Belén, hvor Ragnhild og jeg skal jobbe. Crea Belén jobber med barn, ungdommer og mødre i den store, fattige bydelen Belén i utkanten av Iquitos. Belén sliter med med mange fattigdomsrelaterte problemer som for eksempel alkoholisme, rusmisbruk, vold, seksuelle overgrep, høy barnedødelighet og hygienerelaterte sykdommer på grunn av mangel på tjenester som rent drikkevann, kloakk og søppeltømming. Belén ligger i tillegg på et område av byen som er så lavt at det oversvømmes av elva i regntiden – da stiger vannet et par meter slik at alle gatene blir til kanaler, moto-taxiene byttes ut med kanoer, og familiene må flytte opp i andre etasje av husene sine!


Det blir spennende å komme skikkelig i gang med arbeidet. Enn så lenge er spansken et ganske stort hinder for meg, kanskje spesielt når jeg jobber med de yngste barna. Men som mine nye kolleger stadig sier: «poco a poco», som direkte oversatt betyr "litt og litt". Eller, som vi gjerne sier i Norge, og som jeg stadig sier til meg selv: "én dag av gangen"...

Droemmefanger

Veggmaleri inne paa La Restinga

¡TURISTALARM!

Fredag 22.10.10 kl 16.00: tok meg selv i å ha nådd toppen av turisthet! Ragnhild, Emily, Nora, Linn Iren, Tonje og jeg okkuperte 3 bord på Starbucks (1 turist-poeng) i kjøpesenteret (1 poeng til) som heter Larcomar (10 poeng) i bydelen Mira Flores (turistbarometeret går og amok) mens jeg kikket i min Lonely Planet Peru (!!!) etter nærmeste postkontor i Lima for å poste mine postkort (barometeret sprengtes...). Men, på den andre siden er det ingen vits i å late som. I denne byen lurer vi ingen – vi er noen grønnskollinger.

 Siden sist har nok en skoleuke passert. Universitetet hvor vi tar spansktimene våre heter ESAN og ligger en 20 minutters halsbrekkende bussreise unna med Microen (Microen heter så fordi den er mindre enn fullvoksen buss, men litt større enn en vanlig bil). ESAN er tydeligvis for de rike kidsa. Her er det masse uniformerte vakter og et eget check-point som alle som skal inn på området må igjennom, hvor du må kunne legitimere deg med skolens ID-kort og greier. Den ene læreren vår synes vi er gale som tar Microen, og har anbefalt oss et fint kjøpesenter vi trygt kan henge på...

Vi har begynt å se ganske mange forskjellige sider av Lima. Det er en stor kontrast mellom ESAN og shanty-townene i utkantene av byen. Denne uka tok Strømmekontoret oss med til en bydel som heter Ventanilla og ligger helt i nord. Her er det ørken, og de 40.000 innbyggerne bor i små fargerike hus av sponplater, papp, blikk og presenninger. Vi var innom tre steder: en barneskole, et kulturhus og hjemme hos ei dame som bodde i strøket. Alle stedene var standarden enkel, men folkene koselige og smilende. Barneskolen og kulturhuset blir Nora og Emilys nye arbeidsplasser, så det var gøy for oss alle å få se dem.

Nok en annen side av Lima fikk Ragnhild og jeg se forrige lørdag, da vertsfamilien vår (et trivelig, litt eksentrisk peruviansk ektepar i 70-årene: Roberto og Anita) tok oss med til Lima Centro, som jeg tror er den eldste bydelen i Lima. Her er det masse monumentalarkitektur fra kolonitiden, og bydelen kunne til forveksling sett europeisk ut om det ikke hadde vært for palmene og alle de godterifargede husene. Vi trasket dagen lang, tok bilder, og spiste en supertradisjonell peruviansk lunsj på en liten restaurant som Roberto visste om.

Et annet høydepunkt fra uka var en kveldsutflukt til Barranco torsdag kveld. Vi hadde fått høre at prosjektet Ragnhild og jeg skal jobbe på i Iquitos (La Restinga) skulle ha en slags oppvisning eller presentasjon i Lima. Vi snappet opp adressen og sammen med Tonje og Linn Iren hoppet vi inn i en taxi uten å vite noe som helst om hva det var vi skulle være med på. Da vi kom frem, befant vi oss på et kultursenter i en gamel villa i Barranco, hvor det var vernissage med masse kunst lagd av barna på La Restinga. Der møtte vi vår fremtidige sjef og flere av ungdommene som jobber på prosjektet, og knasket kanapeer med de eneste artsy folkene jeg har sett i hele Lima. Det er altså i Barranco de gjemmer seg. Kult!

Snart er det klart for neste kapittel. Ragnhild og jeg setter kursen mot Iquitos om en uke... Her er noen flere bilder fra uka som har gått. 

Verdens lengste danseopptog i Lima
Centro.

Skolen i Ventanillas levende maskot. En av mange!

Lita jente i Ventanilla ditcher skoletimen for aa stirre paa Ragnhild og Tonje

Dokumentasjon av kunstprosjekt, La Restinga.

La restinga-ungenes symaskinkunster.

JUBILEUM!

 Onsdag kveld = 1 uke på prikken siden vi kom til Lima, fjerne som marsboere på saturn. Er vi byvante ennå? Tja. Jeg tror kanskje et tilstrekkelig kurs i Street Smarts Lima Style tar ca ti år å gjennomføre...

I helga var vi turister. Turen gikk til Mira Flores på fredag – bydelen i Lima som fremfor alt betyr penger, shopping og gringos. Lørdag fant vi den skjeve, rare, fargerike og shabby bydelen Barranco, og der har jeg store planer om å tilbringe en solfylt ettermiddag snart med en kaffe og utsikt over havet! Og så kom livets harde virkelighet: skolen begynte mandag, og fra nå av har vi bare søndager fri.

Hver onsdag arrangerer strømmekontoret en utflukt for oss til et av prosjektene sine, og i dag var vi på et senter for unge mødre i bydelen hvor Emily og Nora bor: Villa Maria del Triunfo. Denne bydelen er enorm og veldig fattig. Bosetninger som Villa Maria kalles shanty towns, og rundt to tredjedeler av Limas befolkning bor i følge spansklæreren vår i slike bosetninger. Det var rart for lille Marit fra Norge å komme dit og gå imellom husene. Men litt fint også - Nora og Emily tok oss med opp på en åskam med utsikt over Villa Maria, og bydelen har utvilsomt sin egen skjeve sjarm.

Hodet mitt sentrifugerer fremdeles inntrykkene fra uka som har gått. Kaos! Jeg legger ved et par bilder fra turen vår så dere kan se. Mer kommer senere.

Håper dere har det fint hvorenn dere er!

-marit  

Himmelstigen i Villa Maria

Nora, Emily, Ragnhild og Linn Iren nyter utsikten.

LIMA

LIMA Onsdag 07.10.10 kl. 20.45/ TRONDHEIM torsdag 08.10.10 kl. 03.45:

Marit sitter paa senga hos sin vertsfamilie i Lima og ser seg selv ovenifra (og omtaler seg selv i tredje person) pga to dogn uten sovn...

Etter en lang flytur og en skumpende, tutende og halsbrekkende biltur var Ragnhild og jeg framme hos vertsfamilien vaar i bydelen Surquillo i Lima. Her skal vi vaere i tre uker og laere oss spansk for det baerer avgaarde inn i Regnskogen. 

Den foerste dagen i Lima foltes som aa bli slaatt midt i planeten av en diger slegge. Den neste dagen var som aa bli slaatt midt i planeten av en litt mindre slegge - fortsetter det paa denne maaten, blir vi nok byvante paa null komma niks! Lima er en enorm, kaotisk, farlig og (for gronne nordmenn) totalt ubegripelig by. Jeg gleder meg til aa se mer!

Paa mandag begynner vi paa skolen. Rapporterer tilbake da...

Over og ut.

-marit

Nu braker det løs

Min store Amerikareise begynner her! Jeg skal til Peru i 7 måneder, og har planer om å blogge for dere underveis, kjære kjentfolk. Vi får se om planen holder stikk.

Akkurat nå er det kvelden før kvelden før kvelden. Tirsdag natt sitter jeg i en bil på vei mot Værnes og hvem vet hva mer.

To be continued...

-marit