TIDEN FLØY.

Hjemmelagd uro til julebasaren på La restinga.
Er jeg nå en ekspert på å brette origami-fugler?
Ja, det er jeg.

Tiden flyr. Denne måneden har både gått fort og kjempesakte. Det har gått fort fordi det virker som det nettopp var 1. desember, og det har gått sakte fordi tida vært stappfull. I denne byen der det meste går i et bedagelig tempo, bestemte tida seg plutselig for å utgjøre et unntak.

På La Restinga har vi hatt ferieavslutning i flere omganger. Først hadde vi avslutning med barna og ungdommene for noen uker siden. For ungdommene kulminerte året med den internasjonale HIV/AIDS-dagen, en begivenhet som alltid får mye oppmerksomhet i Iquitos. I år, etter flere uker med forberedelser, krasjet hele opplegget på at arrangørene ikke fikk strømmen til å funke der arrangementet skulle foregå. Ca 30 skuffede ungdommer måtte bare traske tilbake til Belen uten å ha fremført noe av det de hadde øvd på i to måneder. På kontoret var feriestemninga representert ved at regnskapet ble regnet på, evaluasjoner ble evaluert og rot ble ryddet. Vi fikk besøk fra hovedkontoret i Lima og sammen vurderte, kalkulerte, evaluerte, diskuterte, pønsket og planla de, innestengt på kontoret på La Restinga, i tre dager. Etter det var det bare én post igjen på programmet: lage tombola! Dette er noe de ansatte på La Restinga gjør hvert år – for å hygge seg, for å rydde, for å samle venner, og for å få litt hardt tiltrengte penger i kassa. Dette var forrige lørdag, og siden det har det vært ferie her i regnskogen.

Som mange av dere sikkert også vet, ble Ragnhild syk med Dengue-feber for noen uker siden. Ettersom vi har blitt innprentet at som utlendinger er små infeksjoner/virus etc. små onder som rammer alle og er fullstendig uunngåelig, tok vi ikke skrekken før det hadde gått ganske lang tid. Men da min compañera til sist ble så dårlig at hun så vidt kunne bevege seg eller snakke, skjønte vi at tiden var inne for drastiske tiltak. Pjusk, blek, grønn i trynet, koblet til et drypp og noen kilo lettere enn uka før, ble Ragnhild innlagt på sykehus, og der ble hun liggende i to døgn. Det gjorde susen, og etter det kunne Ragnhild litt etter litt gjenoppta sitt sosiale liv, jeg kunne slutte å bekymre meg, og ikke minst kunne jeg slutte å bekymre mine (og Ragnhilds) foreldre, som jeg flittig har stresset opp på nesten daglig basis de siste ukene. En lettelse for alle parter, med andre ord.

Siden onsdag 22. har vi hatt besøk av Nora og Emily, og sammen har vi vært turister i Iquitos. Etter flere uker med lite arbeid på La Restinga, mye sulling, flere sykehusbesøk, søvnløse netter og bekymring, var det utrolig deilig å få besøk av gode venner. Og akkurat tidsnok til jul! Julaften ble tilbrakt på terrassen til ei venninne, i hyggelig selskap og med den klassiske og uslåelig julete komboen veggis-lasagne og guacamole som julemiddag. Selv om peruanere feirer julaften omtrent som vi feirer nyttår i Norge (gi eller ta ca 50 grader i temperaturforskjell), var i det minste én ting smertelig velkjent: jeg spiste så mye at jeg nærmest trillet hjem i seng..

På onsdag snur jeg nesa nordover. Turen går til Piura på kysten, til fjellene og strendene i Nord-Peru. Jeg gleder meg masse! Kanskje blir mitt neste blogginnlegg skrevet fra dypet av en hengekøye i skyggen av et kokosnøttre på en strand i nord...

Inntil da: godt nyttår, kjære kjentfolk! Jeg savner dere masse!

For dere som ikke er helt stø i lesningen glasurskriftspråket, her står det: Feliz dia, Marit. Eller Grattis med
dagen, om du vil. Bursdagen min den 15. desember ble feiret med kake, venner, kolleger, varmt vær,
plaskregn, buldrende torden og lysende rosa jungellyn. En bursdagsfeiring til å huske..!

Kommer til å savne himmelen her. Noen ganger kan det gå fra skyfri himmel til sånn som dette på noen få minutter.

Fant en båt!