LØVETANNSESONG

Ettermiddagsgruppa i San Cristobal poserer for kameraet. 

Alle er ganskefornøyde med seg selv fordi de har klart 

å brette en origami-dverg. Ja, du leste riktig. 

Vi brettet små dverger av papir og fargela  luene,

 ansiktene og skjeggene deres. Jeg synes det slår å brette svaner...

I går så jeg årets første løvetann i gata vår i Huancayo. Jeg tror jamen våren er på vei! Godt å være synkronisert med Norge igjen. Vi må jo nesten begynne å forberede oss på fedrelandet, for nå er det ikke stort mer enn en måned igjen av hele Peru-oppholdet. Ragnhild og jeg skal bare jobbe noen korte uker til i Huancayo, før vi avslutter hele eventyret med et ukesbesøk til Iquitos, Regnskogen og La Restinga.

Ukene som gjenstår i Huancayo tror jeg blir fine. Våren er like om hjørnet og barna har begynt på skolen igjen etter ferien. Det vil si at vi nå jobber både morgen og ettermiddag istedenfor bare om ettermiddagene. Ragnhild og jeg har fått ansvaret for å planlegge program for aktivitetene vi skal ha med barna i hele mars, og det er både gøy og vanskelig. Vi vet aldri hvor mange barn som kommer til å dukke opp, vi aner ikke hvor mye tid vi kommer til å ha til rådighet, og det er umulig å forutse om norske leker vil slå an på peruanske barn. Men hver gang vi får til en fulltreffer er det utrolig gøy. Stiv heks, stolleken, rødt lys, lenkesisten og mimeleken er herved schlägers. Neste prosjekt er å teste om Haien Kommer også kan oversettes til peruansk...

Jeg har ikke fortalt så mye om jobben enda, så her kommer noen bilder fra de to stedene i byen hvor vi jobber (San Fernando og San Cristobal) så dere kan se litt av hva vi har holdt på med de siste ukene.

Håper dere har det fint, kjære kjentfolk, hvorenn i verden dere er. Nyt våren! Det skal jeg!

San Cristobal ligger høyt oppe i åsene litt utenfor Huancayo. Det er et kjempefattig område; over 80 % av familiene som bor her er tidligere interne flyktninger som har kommet til Huancayo fra små landsbyer i fjellene i løpet av de siste 10-15 årene. Fra 80-tallet og helt fram til i 2000 raste en intern terrorkrig i Peru, og en stor del av befolkningen som bodde i ubeskyttede distriktsområder ble tvunget til å søke tilflukt i byene. San Cristobal er en stor bydel som har sprunget opp i løpet av litt over ti år, og som består av mennesker som kom til byen uten andre eiendeler enn det de sto og gikk i. Det er ikke rart denne bydelen har masse problemer.

Dette er utsikten fra toppen av åsen, hvor lokalene til Niños del Futuro i San Cristobal ligger. Jeg liker å tenke på at i Huancayo er det de fattige som sitter på den fineste beliggenheten. De har utsikt, natur, ro og stillhet, mens de rike har eksos, larm, asfalt og kjøpesentre.

Tegning/fjasing/lekselesing på gang. Jeg er ikke verdens mest autoritære profesora og det har disse småtrollene ganske snart fått med seg. Jeg har null autoritet og den eneste måten jeg kan få dem til å gjøre som jeg vil på, er ved hjelp av list, lureri og lokking. Det funker på et slags vis.

Sandra og Adriana, mine to nye yndlingskunstnere. Alle i klassen fikk i oppdrag å tegne tre fjes; ett sint, ett trist og ett fornøyd. Men begge disse to visjonære geniene på henholdsvis 5 og 7 år gikk løs på oppgaven med innovasjon, abstrakt refleksjon og fullstendig forakt for den gjeldende opinion av hvordan sinte, blide og triste fjes ser ut. Vurderer å kontakte Astrup Fearnley-museet...

San Fernando er ganske annerledes enn San Cristobal. Det ligger ganske sentrumsnært, lokalene deres er mye større, finere og velutstyrte enn i San Cristobal, og det er over dobbelt så mange unger der. Selv om det er en fattig bydel, er situasjonen likevel helt annerledes. Ungene her er utadvendte og skravlete og mye mer selvsikre. På en måte er det lettere å forholde seg til, men det setter også min ikke-eksisterende autoritet på prøve. Denne søte lille pøbelen har bestemt seg for at et brettspill passer bedre som hatt eller maske.

Det er avslutningsfest for den nederlandske voluntøren Jet hos Niños del Futuro i San Fernando, og vi steker 70 pannekaker på gassbluss mens ørti unger prøver å stikke hodet inn gjennom nøkkelhullet for å se hva vi holder på med.

Jets avskjedsfest blir kombinert med en liten karnevalsfeiring, og alle kidsa blir utstyrt med strimler av farget papir til å tulle rundt halsen og mel til å gni utover kinnene. Vi danser og synger og hoier, og etterpå er det pannekaker.