360°

Jeg har jo allerede nevnt at noen av barna
i Niños del Futuro har imponert meg med
sine kunstneriske evner. Dette er et avskjeds-
kort til meg fra ei jente i San Fernando. Jeg
digger tegninga, men mest av alt elsker jeg
den komplette mangelen på sammenheng.
Hadebra, spis en kake? Jeg klarer ikke å
bestemme meg for om det er et råd til meg,
en forventning om å få kake når jeg drar,
eller om det rett og slett bare er et utslag
av absurd humor. Jeg har bestemt meg for
å tolke det dithen at jeg burde spise en kake... 

Sirkelen er sluttet: Ragnhild og jeg er tilbake i Iquitos! Vi reiste fra Huancayo for en uke siden etter å ha tatt avskjed med både kolleger, barn og nyervervede venner. Det var ikke lange stunden vi bodde i Huancayo, og for min del rakk jeg aldri å bli helt kjent med den byen. Jungelvant som jeg var, føltes fjellene som en helt annen verden, og da vi kom dit i februar var det bare å brette opp ermene og begynne helt på nytt. Men her jeg nå sitter på min gamle seng i vår kjære Hermetikkboks (av en leilighet) i Iquitos, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg er storfornøyd med at jungelmyggen jagde oss avgårde til Huancayo. Vi har sett to så vanvittig forskjellige sider av dette landet, og fått kjenne de interne kulturforskjellene på kroppen. Ragnhild er og blir en ihuga Iquitos-patriot, men jeg tror faktisk jeg ble ganske forelska i fjellene også.

Kanskje har det mye med jobben å gjøre. Niños del Futuro var en kjempefin arbeidsplass, og det var godt å endelig være såpass flink i spansk at det gikk an å få (og ta) mer ansvar på jobben. Den siste måneden i Huancayo var veldig fin, både på grunn av jobben og på grunn av våren som plutselig kom. Vi hadde avskjedskalas for kollegene våre med kaker, kaffe, brus, gaveoverrekkelser og faktisk en aldri så liten tale eller to. Kidsa hadde laget verdens aller mest imponerende innslag som varierte fra poesiopplesning (selvfølgelig dedikert til Ragnhild og meg), sangsnutter og spontane taler..! Vi var ganske målløse. Aldri i livet om jeg ville ha holdt en tale til noen da jeg var ti år! Alt i alt var det en fin avslutning. Og det var ikke trist å reise – jeg var klar for neste kapittel. Kanskje blir jeg trist senere. Vi trøndere er visst sånn, har jeg hørt; vi må alltid tenke oss om en lang stund før vi skjønner hva vi føler. Kanskje er det sant.

I mellomtiden rusler livet avgårde omtrent som normalt her i Iquitos. I de urbane strøkene av byen, vel og merke. I de lavtliggende utkantområdene, som Belen, er hverdagen blitt snudd på hodet siden sist jeg var her i januar. Elva har steget uvanlig mye i år, noen steder så mye som tre meter. Ikke alle familiene kan lenger gå tørrskodde omkring i sin egen stue, men må bygge plankeganger og i noen tilfeller, ekstra gulv, for å kunne bo i husene sine. De fleste er likevel trygge for vannet, om ikke elva stiger enda mer.

Jeg ble med på jobb i min gamle sektor en dag i forrige uke, og mens vi padlet dit (!!) i en taxi-kano, var det vanvittig rart å plutselig befinne seg i øyenhøyde med folk som satt og spiste middag i det jeg var vant til å tenke på som tredjeetasje av husene deres. Det var merkelig å tenke på at under alle de meterne med vann lå gater vi hadde trasket bortover på vei til lokalet i Sektor 9, men også markedsplasser, fotballbaner, og ca to tredjedeler av de fleste husene vi passerte. Selve kanoturen var et lite eventyr i seg selv, ikke bare fordi det var mye å se på og livsviktig å følge med (dukke hodet under lave broer, passe opp for hushjørner, ikke bli slått ned av en åre, legge seg ned i båten når vi kjørte under stuegulvene til folk for å komme fortere fram til parallellgata), men fordi vi også måtte ta på oss rollen som improvisert skolebuss. Ikke alle barna i Sektor 9 bor nemlig sånn til at de kan komme seg tørrskodd til lokalet, for det finnes ingen broer der og bare noen få familier har egne kanoer. For å komme deg noe sted uten bro og uten kano må du derfor klatre fra hus til hus – eller svømme. Så vi kjørte en melkerute uten like, og hjulpet av et par av barna med hver sin lille kano, fikk vi samlet opp nesten alle de 30 ungene som deltar i Sektor 9. Vi ankom lokalet i en skvaldrete kano-karavane, og alle var vi tørre fra topp til tå!

Utenom at det har vært hyggelig å se igjen gamle venner og kolleger og å være med i Belen, har denne uka i Iquitos bare generelt vært helt herrrrlig! For en inspirert måte å avslutte eventyret vårt på! Jeg har gratulert meg selv for denne gode ideen flere ganger om dagen siden vi kom hit. Vi har vært innom alle våre yndlingssteder i byen, spist yndlingsmat, drukket yndlingsdrikker, og i det hele tatt koset oss noe helt vanvittig. Nå er det bare to dager igjen, og så er vi nok en gang på vei til Lima – for siste gang dennne gangen. Det er søndag, og torsdag er jeg hjemme i Norge igjen. Jeg skriver det, men jeg tror ikke noe på det...

Belen har blitt til en innsjø. Det byr på masse problemer, men også et par nye luksusformer.
 Denne gamle herren nyterfor eksempel en kopp kaffe på sin nye elveterrasse.
Innbyggerne i Belen er vante med at elva stiger - det er en del av livet, og en hverdagslig begivenhet.
 Men likevel er det ingen tvil om at livet blir vanskeligere i flomperiodene. Elva er
både badevann, kloakk og søppeldynge, og bringer mange sykdommer med seg, særlig til de minste barna.
Og den kanrive med seg hus og oversvømme stuegulv.
Ikke alle familier har et tørt sted å legge seg til å sove når kvelden kommer.

En aveny under vann. Med kanoen parkert i innkjørslen.

Hvor mange barn er det plass til i en kano før den synker?

Siste stopp på melkeruta. Vi venter på en liten gutt, som "bare" skal gjøre tusen ting før han er klar.
Jeg ler litt inni megnår jeg tenker på hva en norsk taxisjåfør ville sagt hvis han ble utkommandert
 på en slik melkerute. Men vår sjåfør er baretålmodigheten selv og virker ikke særlig overrasket over å finne
 15 skrålende barn i kanoen sin, eller at den tilsynelatende rette strekninga han egentlig skulle kjøre oss
fra punkt A til punkt B, har blitt til en krusedull. 

Min aller siste jobbdag i Iquitos, tre måneder etter at jeg
flytta. Det var stas å få være med, prøve å huske
navnene på barna og se denne nye virkeligheten
de lever med flere måneder hvert eneste år, og som jeg
nesten ikke klarte å forestille meg på forhånd. 

Turisters tidsfordriv nr. 1 i Iquitos: la tiden flyte forbi i en hengekøye i en
trehytte, med solbriller på nesen og en bok på magen.

Middagslur på g i Hermetikkboksen. Det var godt og morsomt og nostalgisk
og merkelig å komme tilbake til denne leiligheten, som irriterte vettet av oss
iblant mens vi bodde her. Men den er full av gode minner også. Jeg tror det
er de vi kommer til å huske.