360°

Jeg har jo allerede nevnt at noen av barna
i Niños del Futuro har imponert meg med
sine kunstneriske evner. Dette er et avskjeds-
kort til meg fra ei jente i San Fernando. Jeg
digger tegninga, men mest av alt elsker jeg
den komplette mangelen på sammenheng.
Hadebra, spis en kake? Jeg klarer ikke å
bestemme meg for om det er et råd til meg,
en forventning om å få kake når jeg drar,
eller om det rett og slett bare er et utslag
av absurd humor. Jeg har bestemt meg for
å tolke det dithen at jeg burde spise en kake... 

Sirkelen er sluttet: Ragnhild og jeg er tilbake i Iquitos! Vi reiste fra Huancayo for en uke siden etter å ha tatt avskjed med både kolleger, barn og nyervervede venner. Det var ikke lange stunden vi bodde i Huancayo, og for min del rakk jeg aldri å bli helt kjent med den byen. Jungelvant som jeg var, føltes fjellene som en helt annen verden, og da vi kom dit i februar var det bare å brette opp ermene og begynne helt på nytt. Men her jeg nå sitter på min gamle seng i vår kjære Hermetikkboks (av en leilighet) i Iquitos, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg er storfornøyd med at jungelmyggen jagde oss avgårde til Huancayo. Vi har sett to så vanvittig forskjellige sider av dette landet, og fått kjenne de interne kulturforskjellene på kroppen. Ragnhild er og blir en ihuga Iquitos-patriot, men jeg tror faktisk jeg ble ganske forelska i fjellene også.

Kanskje har det mye med jobben å gjøre. Niños del Futuro var en kjempefin arbeidsplass, og det var godt å endelig være såpass flink i spansk at det gikk an å få (og ta) mer ansvar på jobben. Den siste måneden i Huancayo var veldig fin, både på grunn av jobben og på grunn av våren som plutselig kom. Vi hadde avskjedskalas for kollegene våre med kaker, kaffe, brus, gaveoverrekkelser og faktisk en aldri så liten tale eller to. Kidsa hadde laget verdens aller mest imponerende innslag som varierte fra poesiopplesning (selvfølgelig dedikert til Ragnhild og meg), sangsnutter og spontane taler..! Vi var ganske målløse. Aldri i livet om jeg ville ha holdt en tale til noen da jeg var ti år! Alt i alt var det en fin avslutning. Og det var ikke trist å reise – jeg var klar for neste kapittel. Kanskje blir jeg trist senere. Vi trøndere er visst sånn, har jeg hørt; vi må alltid tenke oss om en lang stund før vi skjønner hva vi føler. Kanskje er det sant.

I mellomtiden rusler livet avgårde omtrent som normalt her i Iquitos. I de urbane strøkene av byen, vel og merke. I de lavtliggende utkantområdene, som Belen, er hverdagen blitt snudd på hodet siden sist jeg var her i januar. Elva har steget uvanlig mye i år, noen steder så mye som tre meter. Ikke alle familiene kan lenger gå tørrskodde omkring i sin egen stue, men må bygge plankeganger og i noen tilfeller, ekstra gulv, for å kunne bo i husene sine. De fleste er likevel trygge for vannet, om ikke elva stiger enda mer.

Jeg ble med på jobb i min gamle sektor en dag i forrige uke, og mens vi padlet dit (!!) i en taxi-kano, var det vanvittig rart å plutselig befinne seg i øyenhøyde med folk som satt og spiste middag i det jeg var vant til å tenke på som tredjeetasje av husene deres. Det var merkelig å tenke på at under alle de meterne med vann lå gater vi hadde trasket bortover på vei til lokalet i Sektor 9, men også markedsplasser, fotballbaner, og ca to tredjedeler av de fleste husene vi passerte. Selve kanoturen var et lite eventyr i seg selv, ikke bare fordi det var mye å se på og livsviktig å følge med (dukke hodet under lave broer, passe opp for hushjørner, ikke bli slått ned av en åre, legge seg ned i båten når vi kjørte under stuegulvene til folk for å komme fortere fram til parallellgata), men fordi vi også måtte ta på oss rollen som improvisert skolebuss. Ikke alle barna i Sektor 9 bor nemlig sånn til at de kan komme seg tørrskodd til lokalet, for det finnes ingen broer der og bare noen få familier har egne kanoer. For å komme deg noe sted uten bro og uten kano må du derfor klatre fra hus til hus – eller svømme. Så vi kjørte en melkerute uten like, og hjulpet av et par av barna med hver sin lille kano, fikk vi samlet opp nesten alle de 30 ungene som deltar i Sektor 9. Vi ankom lokalet i en skvaldrete kano-karavane, og alle var vi tørre fra topp til tå!

Utenom at det har vært hyggelig å se igjen gamle venner og kolleger og å være med i Belen, har denne uka i Iquitos bare generelt vært helt herrrrlig! For en inspirert måte å avslutte eventyret vårt på! Jeg har gratulert meg selv for denne gode ideen flere ganger om dagen siden vi kom hit. Vi har vært innom alle våre yndlingssteder i byen, spist yndlingsmat, drukket yndlingsdrikker, og i det hele tatt koset oss noe helt vanvittig. Nå er det bare to dager igjen, og så er vi nok en gang på vei til Lima – for siste gang dennne gangen. Det er søndag, og torsdag er jeg hjemme i Norge igjen. Jeg skriver det, men jeg tror ikke noe på det...

Belen har blitt til en innsjø. Det byr på masse problemer, men også et par nye luksusformer.
 Denne gamle herren nyterfor eksempel en kopp kaffe på sin nye elveterrasse.
Innbyggerne i Belen er vante med at elva stiger - det er en del av livet, og en hverdagslig begivenhet.
 Men likevel er det ingen tvil om at livet blir vanskeligere i flomperiodene. Elva er
både badevann, kloakk og søppeldynge, og bringer mange sykdommer med seg, særlig til de minste barna.
Og den kanrive med seg hus og oversvømme stuegulv.
Ikke alle familier har et tørt sted å legge seg til å sove når kvelden kommer.

En aveny under vann. Med kanoen parkert i innkjørslen.

Hvor mange barn er det plass til i en kano før den synker?

Siste stopp på melkeruta. Vi venter på en liten gutt, som "bare" skal gjøre tusen ting før han er klar.
Jeg ler litt inni megnår jeg tenker på hva en norsk taxisjåfør ville sagt hvis han ble utkommandert
 på en slik melkerute. Men vår sjåfør er baretålmodigheten selv og virker ikke særlig overrasket over å finne
 15 skrålende barn i kanoen sin, eller at den tilsynelatende rette strekninga han egentlig skulle kjøre oss
fra punkt A til punkt B, har blitt til en krusedull. 

Min aller siste jobbdag i Iquitos, tre måneder etter at jeg
flytta. Det var stas å få være med, prøve å huske
navnene på barna og se denne nye virkeligheten
de lever med flere måneder hvert eneste år, og som jeg
nesten ikke klarte å forestille meg på forhånd. 

Turisters tidsfordriv nr. 1 i Iquitos: la tiden flyte forbi i en hengekøye i en
trehytte, med solbriller på nesen og en bok på magen.

Middagslur på g i Hermetikkboksen. Det var godt og morsomt og nostalgisk
og merkelig å komme tilbake til denne leiligheten, som irriterte vettet av oss
iblant mens vi bodde her. Men den er full av gode minner også. Jeg tror det
er de vi kommer til å huske.

LØVETANNSESONG

Ettermiddagsgruppa i San Cristobal poserer for kameraet. 

Alle er ganskefornøyde med seg selv fordi de har klart 

å brette en origami-dverg. Ja, du leste riktig. 

Vi brettet små dverger av papir og fargela  luene,

 ansiktene og skjeggene deres. Jeg synes det slår å brette svaner...

I går så jeg årets første løvetann i gata vår i Huancayo. Jeg tror jamen våren er på vei! Godt å være synkronisert med Norge igjen. Vi må jo nesten begynne å forberede oss på fedrelandet, for nå er det ikke stort mer enn en måned igjen av hele Peru-oppholdet. Ragnhild og jeg skal bare jobbe noen korte uker til i Huancayo, før vi avslutter hele eventyret med et ukesbesøk til Iquitos, Regnskogen og La Restinga.

Ukene som gjenstår i Huancayo tror jeg blir fine. Våren er like om hjørnet og barna har begynt på skolen igjen etter ferien. Det vil si at vi nå jobber både morgen og ettermiddag istedenfor bare om ettermiddagene. Ragnhild og jeg har fått ansvaret for å planlegge program for aktivitetene vi skal ha med barna i hele mars, og det er både gøy og vanskelig. Vi vet aldri hvor mange barn som kommer til å dukke opp, vi aner ikke hvor mye tid vi kommer til å ha til rådighet, og det er umulig å forutse om norske leker vil slå an på peruanske barn. Men hver gang vi får til en fulltreffer er det utrolig gøy. Stiv heks, stolleken, rødt lys, lenkesisten og mimeleken er herved schlägers. Neste prosjekt er å teste om Haien Kommer også kan oversettes til peruansk...

Jeg har ikke fortalt så mye om jobben enda, så her kommer noen bilder fra de to stedene i byen hvor vi jobber (San Fernando og San Cristobal) så dere kan se litt av hva vi har holdt på med de siste ukene.

Håper dere har det fint, kjære kjentfolk, hvorenn i verden dere er. Nyt våren! Det skal jeg!

San Cristobal ligger høyt oppe i åsene litt utenfor Huancayo. Det er et kjempefattig område; over 80 % av familiene som bor her er tidligere interne flyktninger som har kommet til Huancayo fra små landsbyer i fjellene i løpet av de siste 10-15 årene. Fra 80-tallet og helt fram til i 2000 raste en intern terrorkrig i Peru, og en stor del av befolkningen som bodde i ubeskyttede distriktsområder ble tvunget til å søke tilflukt i byene. San Cristobal er en stor bydel som har sprunget opp i løpet av litt over ti år, og som består av mennesker som kom til byen uten andre eiendeler enn det de sto og gikk i. Det er ikke rart denne bydelen har masse problemer.

Dette er utsikten fra toppen av åsen, hvor lokalene til Niños del Futuro i San Cristobal ligger. Jeg liker å tenke på at i Huancayo er det de fattige som sitter på den fineste beliggenheten. De har utsikt, natur, ro og stillhet, mens de rike har eksos, larm, asfalt og kjøpesentre.

Tegning/fjasing/lekselesing på gang. Jeg er ikke verdens mest autoritære profesora og det har disse småtrollene ganske snart fått med seg. Jeg har null autoritet og den eneste måten jeg kan få dem til å gjøre som jeg vil på, er ved hjelp av list, lureri og lokking. Det funker på et slags vis.

Sandra og Adriana, mine to nye yndlingskunstnere. Alle i klassen fikk i oppdrag å tegne tre fjes; ett sint, ett trist og ett fornøyd. Men begge disse to visjonære geniene på henholdsvis 5 og 7 år gikk løs på oppgaven med innovasjon, abstrakt refleksjon og fullstendig forakt for den gjeldende opinion av hvordan sinte, blide og triste fjes ser ut. Vurderer å kontakte Astrup Fearnley-museet...

San Fernando er ganske annerledes enn San Cristobal. Det ligger ganske sentrumsnært, lokalene deres er mye større, finere og velutstyrte enn i San Cristobal, og det er over dobbelt så mange unger der. Selv om det er en fattig bydel, er situasjonen likevel helt annerledes. Ungene her er utadvendte og skravlete og mye mer selvsikre. På en måte er det lettere å forholde seg til, men det setter også min ikke-eksisterende autoritet på prøve. Denne søte lille pøbelen har bestemt seg for at et brettspill passer bedre som hatt eller maske.

Det er avslutningsfest for den nederlandske voluntøren Jet hos Niños del Futuro i San Fernando, og vi steker 70 pannekaker på gassbluss mens ørti unger prøver å stikke hodet inn gjennom nøkkelhullet for å se hva vi holder på med.

Jets avskjedsfest blir kombinert med en liten karnevalsfeiring, og alle kidsa blir utstyrt med strimler av farget papir til å tulle rundt halsen og mel til å gni utover kinnene. Vi danser og synger og hoier, og etterpå er det pannekaker. 

ANDRE RUNDE.. DING, DING!

Velkommen ut i stua!

Mitt forrige blogginnlegg viste seg å være utrolig profetisk, særlig kommentaren skarp sving forut. Veien har tatt et par svært skarpe svinger for Ragnhild og meg siden vi var på midtveisseminar i Lima. På grunn av dengufeber-epidemien i Iquitos ble det betsemt at vi burde finne et annet sted å bo og jobbe resten av oppholdet vårt, og uten mer om og men tryllet Strømmestiftelsen (organisasjonen vi jobber for) fram en ny arbeidsplass til oss. Jeg dro på en kjapp 24-timers tur til Iquitos for å pakke sakene til Ragnhild, for som tidligere offer for de ekle dengue-myggene får hun nemlig ikke lov til å sette sin fot i den byen før epidemien er over. Det var rart for oss begge å omstille hjernene våre. Her i Peru, hvor alt er pussig og annerledes, var Iquitos det eneste stedet som begynte å bli velkjent. Vi hadde en jobb, en leilighet, venner, yndlingssteder å henge i byen, et hverdagsliv, planer vi ikke hadde fått gjennomført. Nå, to måneder før vi skal hjem til Norge, har vi begynt på nytt.

Fra vårt mygginfiserte jungelhjem har vi reist til fjellene. Vi er i Huancayo, en by på over 3000 meters høyde, noen timer øst for Lima. Denne byen er en annen verden. I Iquitos er det regnskog, klimaet er tropisk, det er alltid vanvittig varmt og fuktig, vi hadde mangotrær i gata vår, du kunne bade i elvene og dra på stranda. I Iquitos er det bestandig sommer. Lima, som ligger på kysten, har også sommer nå. Der er det ca 25 grader og sol – folk spiser lunsj på uterestauranter, går i shorts, nyter byen sin, gjør sommerting. Huancayo, som ligger 6 timer øst for Lima, har vinter.

Vi kom hit onsdag for en og en halv uke siden, groggy etter nattbussen og svimeslått av høyden. De første par dagene ble vi andpustne av å pusse tennene, og klimaforskjellen virket nesten uoverkommelig. Men trønderen i meg har kommet fram. 10 grader og regn? Pøh. Det er i alle fall ikke 0 grader og sludd...

Jeg kjenner ikke byen vår så godt enda, for siden ankomsten har jeg stort sett holdt senga på grunn av et et hissig magevirus. Men etter et par turer på sykehus, mye dulling fra sjefene våre og Ragnhild, en antibiotikakur og litervis av en lokal magisk urtete fra fjellene, er jeg god igjen. Første arbeidsdag var i går, og jeg gleder meg til å jobbe mer. Prosjektet vårt heter Niños del Futuro (fremtidens barn), og jobber med barn ca i alderen 6-13 år. De jobber på to steder i byen, tre dager i uka på hvert sted, og tilbyr ekstraundervisning i skolefag, leksehjelp, aktiviteter og leker. Vi som jobber som frivillige skal få være med å legge opp program for hvilke aktiviteter og leker vi kan ha med barna, og vi skal også være ansvarlige for gjennomføringen. Det tror jeg blir en morsom jobb! Det er tre nederlandske jenter i Niños del Futuro som også jobber som frivillige, så Ragnhild og jeg har godt selskap.

To av jentene bor i samme hus som oss. Og dette huset er galskap. Planløsningen er labyrintisk, og  jeg for min del, klarer for eksempel ikke å bestemme meg for om Ragnhild og jeg bor i andre eller tredje etasje. Det bor masse mennesker her, men vi ser dem nesten aldri, bortsett fra våre nederlandske venninner. Huset tilhører en gammel peruansk dame, og det vises; kitsch-faktoren er helt vanvittig. Hver morgen våkner jeg til et gullinnrammet bilde av to tykke små engler i sepiafargede skyer som nusser hverandre. Jeg tror jeg kan komme til å trives i dette huset. Og i forhold til Ragnhilds og min ettroms leilighet i Iquitos (populært referert til som Hermetikkboksen), bor vi nå i et palass. Vi har et kjøkken! Vi har et bad! Vi har en stue! Vi er heldige.

Jeg legger ved noen bilder av vårt nye palass og vår nye arbeidsplass. Mer kommer senere. Over og ut!

Tror eierinnen av huset vi bor i har avlagt et kurs i Kitsch..

I rest my case...

Stua. Er den ute eller inne? Tja.. Det er
oppe for diskusjon...

Dag 1: origami-bretting hos Niños del Futuro. 

TUR/RETUR

Iquitos – Lima – Arequipa – Cusco – Machu Picchu – Cusco – Lima... Iquitos?

Skarp sving forut... 

Følgende blogginnlegg når dere fra en hagestol i et fellesareal i et kloster i Lima. Internett i et kloster, sier du? Såklart! Du sier kloster, jeg sier Wifi. På vei til frokost i dag så jeg faktisk en munk (i en get-up à la 1437 med kjortel, tau rund livet og hele pakka) sjekke facebook på sin fancye lille Mac, og jeg tenkte: det der er definitivt ikke spøkelset til St. Bernard..

Ti stykk Hald-studenter pluss to stykk Hald-lærere bor sammen denne uka her i Lima. Det er midtveisseminar. Vi skvaldrer om landene vi bor i; Peru, Bolivia og Brasil, vi har litt undervisning, vi forbereder oss på de siste månedene som står igjen, spiser norsk melkesjokolade, og for min del: nyter en norsk boble i en søramerikansk storby. Lærerne våre Inger Johanne og Øystein hadde dratt med seg et helt vaffeljern fra Norge, og i går kveld ble det store jernet (som jeg har døpt Haleluja, både på grunn av våre fysiske omgivelser, og kvaliteten på vaflene), innvidd til store smil og fornøyde mager.

Fredag bryter vi opp og drar hver til vårt. Men for min og Ragnhilds del er returdatoen for hjemreisen til Iquitos etterfulgt av et spørsmålstegn. Byen opptrer nemlig for tiden som vertskap for en stor sverm mygg fra jungelen som bærer med seg tre forskjellige typer denguefeber, og som skaper generelt kaos og problemer i byen. Vi er usikre på hva som er fakta og hva som er rykter, men det skal vi bruke denne uka til å finne ut av.

Siden sist har jeg vært litt på ferie i Lima, og litt ute og reist sammen med Linn Iren og Tonje, mine Hald-kompanjonger som bor i La Paz. Tusen ting har skjedd, jeg legger med et par bilder til dere.

Peace out!

Nattbussen fra Lima til Arequipa var så fancy at setene
var mer komfortable enn de fleste senger, og VIP-kunder
(som meg) fikk låne en ipad under reisen.. 

Arequipa.

Arequipa er kakebyen i Peru! 

På sightseeing!

Machu Picchu.
Du tror kanskje dette er en lama? Der tar du feil.
Dette er faktisk et eksemplar av arten Linselus. Makan til PR-kåte
dyr har jeg aldri vært borti før. Strike a pose! 

Ble kjempefascinert av at vi tilsynelatende bafant oss inne i en sky og gikk kanskje litt amok med å knipse tåkedotter.
Jeg vet ikke om dere er like fascinerte..

Legg merke til det eksotiske navnet til
hotellet vi bodde på i Machu Picchu. Skulle
ønske det var en spøk, men akk, nei..

Hostelet vårt i Cusco. Eller, tjah.. Hostel/Palass..

EVENTYR!

Utsikten fra elvepromenaden i Iquitos har forandret seg ganske
drastisk siden vi kom hit i november. Da var utsikten helt grønn, men
nå blir den mer og mer blå for hver dag som går.. 

Iquitos er fremdeles i søvnig feriestemning. På kontoret til La Restinga pusles, traskes, surres og somles det, og jeg gleder meg til ferien er over og vi begynner å jobbe i Belen igjen. Inntil videre underholdes vi av Ragnhilds to venninner Oddbjørg og Mari, som kom på besøk til Iquitos forrige lørdag. Godt å høre norsk igjen, spise melkesjokolade, taco med NORSK tacokrydder, og å se Ragnhilds salige smil over endelig å ha funnet noen som gidder å spille kort og brettspill med henne i det uendelige. Jeg er en veldig dårlig team-partner for Ragnhild, kortspillmessig...

Infield nærmer seg også – den siste uka i februar møtes hele Sør-Amerikagjengen fra Hald pluss to stykk lærere for å tilbringe en uke sammen i Lima. Men før det skal jeg på eventyr!

I morgen tidlig entrer jeg et fly til Lima, og innen februar er over har jeg forhåpentligvis vært både i Arequipa, Puno, Cusco og Machu Picchu! Planene er ikke spikret enda, men jeg setter i alle fall kursen mot sør, hvor jeg skal møte mine reise-compañeras Linn Iren og Tonje som kommer bussende fra La Paz. Hvem kunne ha bedt om bedre selskap?

Her kommer et par bilder fra Iquitos fra den siste uka. Vannet stiger jevnt og trutt, og byen forandres langsomt. Belen er allerede i ferd med å bli forvandlet til et tropisk Venezia, og fra Ragnhilds kamera kommer et snapshot fra elva. Se og nyt!

Belen begynner å bli en innsjø... 

Kidsa fra La Restinga lagde dette digre veggmaleriet på ytterveggen til en skole rett ved kontoret.
 En dag skal jeg ta med meg kameraet mitt på en walking tour av denne byen. Det kan dere glede dere til!

TIDEN FLØY.

Hjemmelagd uro til julebasaren på La restinga.
Er jeg nå en ekspert på å brette origami-fugler?
Ja, det er jeg.

Tiden flyr. Denne måneden har både gått fort og kjempesakte. Det har gått fort fordi det virker som det nettopp var 1. desember, og det har gått sakte fordi tida vært stappfull. I denne byen der det meste går i et bedagelig tempo, bestemte tida seg plutselig for å utgjøre et unntak.

På La Restinga har vi hatt ferieavslutning i flere omganger. Først hadde vi avslutning med barna og ungdommene for noen uker siden. For ungdommene kulminerte året med den internasjonale HIV/AIDS-dagen, en begivenhet som alltid får mye oppmerksomhet i Iquitos. I år, etter flere uker med forberedelser, krasjet hele opplegget på at arrangørene ikke fikk strømmen til å funke der arrangementet skulle foregå. Ca 30 skuffede ungdommer måtte bare traske tilbake til Belen uten å ha fremført noe av det de hadde øvd på i to måneder. På kontoret var feriestemninga representert ved at regnskapet ble regnet på, evaluasjoner ble evaluert og rot ble ryddet. Vi fikk besøk fra hovedkontoret i Lima og sammen vurderte, kalkulerte, evaluerte, diskuterte, pønsket og planla de, innestengt på kontoret på La Restinga, i tre dager. Etter det var det bare én post igjen på programmet: lage tombola! Dette er noe de ansatte på La Restinga gjør hvert år – for å hygge seg, for å rydde, for å samle venner, og for å få litt hardt tiltrengte penger i kassa. Dette var forrige lørdag, og siden det har det vært ferie her i regnskogen.

Som mange av dere sikkert også vet, ble Ragnhild syk med Dengue-feber for noen uker siden. Ettersom vi har blitt innprentet at som utlendinger er små infeksjoner/virus etc. små onder som rammer alle og er fullstendig uunngåelig, tok vi ikke skrekken før det hadde gått ganske lang tid. Men da min compañera til sist ble så dårlig at hun så vidt kunne bevege seg eller snakke, skjønte vi at tiden var inne for drastiske tiltak. Pjusk, blek, grønn i trynet, koblet til et drypp og noen kilo lettere enn uka før, ble Ragnhild innlagt på sykehus, og der ble hun liggende i to døgn. Det gjorde susen, og etter det kunne Ragnhild litt etter litt gjenoppta sitt sosiale liv, jeg kunne slutte å bekymre meg, og ikke minst kunne jeg slutte å bekymre mine (og Ragnhilds) foreldre, som jeg flittig har stresset opp på nesten daglig basis de siste ukene. En lettelse for alle parter, med andre ord.

Siden onsdag 22. har vi hatt besøk av Nora og Emily, og sammen har vi vært turister i Iquitos. Etter flere uker med lite arbeid på La Restinga, mye sulling, flere sykehusbesøk, søvnløse netter og bekymring, var det utrolig deilig å få besøk av gode venner. Og akkurat tidsnok til jul! Julaften ble tilbrakt på terrassen til ei venninne, i hyggelig selskap og med den klassiske og uslåelig julete komboen veggis-lasagne og guacamole som julemiddag. Selv om peruanere feirer julaften omtrent som vi feirer nyttår i Norge (gi eller ta ca 50 grader i temperaturforskjell), var i det minste én ting smertelig velkjent: jeg spiste så mye at jeg nærmest trillet hjem i seng..

På onsdag snur jeg nesa nordover. Turen går til Piura på kysten, til fjellene og strendene i Nord-Peru. Jeg gleder meg masse! Kanskje blir mitt neste blogginnlegg skrevet fra dypet av en hengekøye i skyggen av et kokosnøttre på en strand i nord...

Inntil da: godt nyttår, kjære kjentfolk! Jeg savner dere masse!

For dere som ikke er helt stø i lesningen glasurskriftspråket, her står det: Feliz dia, Marit. Eller Grattis med
dagen, om du vil. Bursdagen min den 15. desember ble feiret med kake, venner, kolleger, varmt vær,
plaskregn, buldrende torden og lysende rosa jungellyn. En bursdagsfeiring til å huske..!

Kommer til å savne himmelen her. Noen ganger kan det gå fra skyfri himmel til sånn som dette på noen få minutter.

Fant en båt!

TROPISK FEBER.

Jeg tror ordet Regnskog-idyll er det ordet jeg har brukt oftest i løpet av denne måneden for å beskrive Iquitos for alle dere som aldri har vært her. Og eventyret fortsetter. Men, som alle vet, eventyr er ikke bare prinsesser og glassko, det er også hekser, troll og onde stemødre. Regnskogens onde stemor er en tropefeber som heter Dengue, og den kjerringa har vi nå fått ganske god kjennskap til. Ragnhild har vært sengeliggende i over en uke nå, men etter ei natt på observasjonsposten på sykehuset, krysser vi fingre og tær for at en ridder i hvit legefrakk skal komme galopperende og redde henne...

Når vi vet mer, kommer en ordentlig oppdatering fra livet vårt i Regnskogen. 

Til da: over og ut!